International Gospel Mission - IGM / www.igmission.org

Minneord

Av: IGM - Torsdag 4. mars Tilbake

Steinar Heimstad Aune til minne

Tirsdag 10. november var Pinsekirken, Betel Mosjøen nær fullsatt av familie og venner, for å ta sitt siste farvel med Steinar Heimstad Aune.

Steinar ble født 31.mai 1978

og døde 2.november, 31 år gammel, etter en tids kamp mot kreft. På tross av nedslående prognoser og smerter, hadde Steinar hele tiden et oppsiktsvekkende og smittende godt humør og mot. Dette livsmotet, som åpenbart var ispedd tro, håp og kjærlighet, bevarte han til det siste. Det finner sin forklaring i Steinars klippefaste og tillitsfulle tro på Gud og Hans løfter.

Steinar vokste opp hos sine kjære foreldre Vigdis og Svein Aune. Han var minstemannen i søskenflokken. For Steinar var familien en viktig bærebjelke. Han satte stor pris på mor, far, søsken og øvrige familie.

Steinar utdannet seg til kokk

men det ble lite praktisert i jobbsammenheng. Han foretrakk heller menighetsarbeid, som harmoniserte mer med hans kall og lidenskap. Ellers arbeidet han sammen med sin svoger, Jan Nestvold, i forskjellige sammenhenger. Steinlegger´n og hans siste arbeidsplass ble støperiet på Elkem.
Steinar var en helstøpt menighetsbygger, med særlig fokus på ungdom. I to perioder var han ungdomsleder, og i mellomtiden tok ha bibelskolen ved Hillsong, Australia. Ledelse var et av fagene han interesserte seg mye for, og vi hadde mange rike samtaler hvor vi utvekslet synspunkter, drøftet og diskuterte med gjensidig respekt.
Steinar ønsket å gå langt med Herren. Han ivret etter å utgjøre en forskjell, at Gud måtte få sin vei og vilje i livet. Han elsket Guds ord og unndro seg ikke ansvar. Tvert imot, han tilbød sin kompetanse når og hvor han så det var tjenlig. Han higet etter å bruke gavene, evnene og talentene Gud hadde gitt ham.

2005 var et viktig år for Steinar.

Han og Miriam ble gift. Sammen fikk de 2 sønner, Benjamin (3 år) og Sebastian (10 uker). Nest etter Gud var kjernefamilien viktigst for ham. Han lengtet etter helbredelse, ikke minst for å fylle oppgaven som far og ektemann. Våre tanker og bønner går nå først og fremst til Miriam og barna.

Steinar var ekte og ukomplisert

Derfor var han godt likt og respektert av alle som han ble kjent med.
Han var ydmyk, men sterk og med en markert personlighet. Ydmyk og raus i forhold til personer, men langt fra ettergivende i forhold til meninger og det han opplevde var rett.
Han hadde god tro på seg selv. I unge år kunne dette grense til ungdommelig overmot, men ble positivt moderert og juster som voksen, uten å bli slave under janteloven.
Steinar var snill og overbærende i forhold til andre mennesker: Meget hjelpsom og omtenksom, dyktig til å komme i kontakt med folk, både i forholdet én til én, og som kommunikator i større sammenhenger. Han var ikke fryktsom og unnvikende. Han kunne ta opp kompliserte og vanskelige ting med hvem som helst, med den største naturlighet. Og han var en mester i å uttrykke seg diplomatisk, presist, forståelig og respektfullt, uten at innholdet ble utvannet.

Steinar var en sann og kompromissløs troende

Allerede fra han var veldig liten hadde han en sterk og naturlig gudstro, predikerte og ba for mennesker allerede som tenåring. Guds ord sto over alt, og var hans autoritet!
Han var veldig interessert i musikk, og etter hvert ble han en habil bassist. Spilte sammen med en gjeng det siste året. De spilte også lovsanger som Steinar hadde komponert, både tekst og melodi.

Han var en naturelsker, elsket å fiske. Opp gjennom årene har det blitt mange fisketurer. På tross av alvorlig sykdom ble det to turer i 2009. Steinar ble tidlig en svært habil fluefisker. Men det var «menneskefisker» han særlig brant for. Når han fikk dele evangeliet på to manns hånd eller for større forsamlinger, var han i sitt rette element. Av samme grunn engasjerte han seg også i misjonens tjeneste.

I sykdomsperioden utviste Steinar en enorm og guddommelig ro. Han hadde tro til Herren, uansett hvordan utfallet skulle bli. Ønsket ikke å dø, men var heller ikke redd for det!
Den siste tiden var det vanskelig for Steinar å prate, men hindringene kunne ikke dempe hans gode humør. Til det siste var han helt klar i hodet og hadde full kontroll på hva som skjedde rundt seg, og med seg, selv om kroppen var ødelagt.

En gudfryktig ung mann

som satte Guds rike først og med betydelige ressurser, en usedvanlig god ektemann og pappa, er ikke iblant oss lenger. At Steinar døde så ung, med mange uoppfylte drømmer og lengsler, oppleves uforståelig og meningsløst.
Vi sitter igjen med savn, smerte, sorg og lidelsens gåte uløst. Men Steinar taler til oss etter sin død! Hans liv og eksempel vil alltid ha sin velfortjente plass i vårt minne: Hans gudsfrykt, mot, humør og humor, ærlighet, vennlighet, utholdenhet og hans uselviske tro på Gud og Hans ord i gode og onde dager.

Takk min gode venn Steinar – fred over ditt troverdige minne!

Kjell Erichsen